Tett på: Da Embla begynte å gå alene i skogen, fant hun noe hun ikke visste at hun manglet

- Jeg måtte bli trygg i meg selv før jeg kunne bli trygg på tur.

For mange kan tanken på å gå alene i skogen virke både ensom og skremmende. For Embla ble nettopp aleneturene en vei til større frihet, indre ro og mestring.

Men slik har det ikke alltid vært.

Da hun begynte å utforske skogen, holdt hun seg til grusveiene og gikk aldri alene. Naturen føltes uoversiktlig, og det ukjente skapte usikkerhet.

– Jeg måtte bli trygg i meg selv før jeg kunne bli trygg på tur, forteller hun.

Steg for steg flyttet hun grensene sine. Først korte avstikkere fra grusveien, deretter brede skogsstier. Da hun oppdaget UT-appen, fikk hun en ekstra trygghet i lomma. Kartet gjorde det lettere å orientere seg dersom hun ble usikker.

I dag søker hun ofte de smale dyretråkkene og de små stiene der færre mennesker ferdes.

Ikke fordi hun ikke liker mennesker.

Men fordi stillheten har blitt en viktig del av opplevelsen.

Naturen gir rom for å puste

Når Embla går alene, er det ingen hun trenger å tilpasse seg.

Tempoet bestemmes av dagsformen. Hun kan stoppe når hun vil, sette seg ned ved et vann eller bli stående lenge for å studere en blomst, en sopp eller lyset mellom trærne.

Hun ler når hun innrømmer at kameraet fylles med langt flere bilder når hun går alene.

– Jeg ser mer. Jeg tar meg tid til å legge merke til de små tingene.

Bildene har også fått en annen betydning enn bare minner fra fine turer.

På dager hvor kroppen eller helsen gjør det vanskelig å komme seg ut, blar hun gjennom bildene fra tidligere turer.

De minner henne om opplevelsene, stillheten og følelsen av å være ute.

– Kanskje er det en form for terapi, sier hun.

Friheten i å ikke ha en plan

En av de største fordelene med å gå alene er friheten.

Hun trenger ikke avtale tidspunkt med noen eller bli enig om en bestemt rute.

Destinasjonen kan forandre seg underveis.

En planlagt tur blir ofte en omvei fordi en spennende sti plutselig dukker opp.

Den friheten setter hun stor pris på.

Samtidig understreker Embla at hun også liker å gå tur sammen med andre.

Men de fleste er opptatt på dagtid, og derfor har hun lært seg noe mange kanskje strever med.

Å trives i eget selskap.

– Den beste medisinen mot ensomhet er å lære seg å trives med seg selv. Det gjør jeg heldigvis.

Hva med bjørn og ulv?

Et spørsmål hun ofte får, handler om frykten for ville dyr.

Er hun ikke redd for å møte elg, bjørn eller ulv?

Embla svarer rolig.

– Det er jeg som beveger meg inn på dyrenes territorium. Da er det mitt ansvar å vise dem respekt.

Hun vet at naturen aldri kan gi garantier.

Likevel lar hun ikke frykten styre livet.

– Jeg kan ikke slutte å leve bare fordi jeg er redd for å dø.

Hun peker på at risiko finnes overalt.

Statistisk er sannsynligheten langt større for å bli skadet i trafikken enn av et rovdyr.

Likevel slutter vi ikke å gå langs veiene.

Mestring krever også ansvar

Selv om Embla elsker friheten ved å gå alene, er hun opptatt av at gode naturopplevelser også handler om sikkerhet.

Hun bruker både UT-appen og Hjelp 113-appen dersom noe skulle skje. På lengre turer anbefaler hun kart og kompass, og peker på at DNT arrangerer kurs for dem som ønsker å lære mer.

I sekken ligger det alltid litt ekstra mat, drikke og et skift med klær.

Proteinbarer fungerer som reserveproviant, selv om de av og til får litt kreative fasonger på varme sommerdager.

Hun smiler også av sin egen innrømmelse:

– Førstehjelpsutstyr burde jeg nok vært flinkere til å ha med. Der har jeg et forbedringspotensial.

En invitasjon til å prøve

Historien handler egentlig ikke om å gå alene i skogen.

Den handler om å våge litt mer enn i går.

Om å flytte egne grenser i sitt eget tempo.

Og om å oppdage at stillheten ikke nødvendigvis er tom – den kan være full av ro, nærvær og mestring.

Embla håper flere tør å ta det første steget.

Kanskje starter det på en grusvei.

Kanskje ender det på en liten skogssti.

Og kanskje oppdager du, akkurat som hun gjorde, at det viktigste du finner på turen er deg selv.