Da jeg møtte The Twist

Noen ganger opplever vi kunst.

Andre ganger opplever kunsten oss.

Det var vinter da kjæresten min tok meg med til Kistefos. Han hadde vært der før og ville vise meg The Twist – det vridde bygget som spenner over elven.

Da vi kom frem, ble han sittende igjen i bilen.

Jeg gikk alene.

Den dagen forsto jeg hvorfor.

Da jeg kom frem til bygget, ble jeg stående helt stille. Jeg hadde hørt om den spektakulære arkitekturen. Men det var ikke det jeg så.

Jeg så meg selv.

Bygget startet rett.

Så kom vridningen.

Og på den andre siden fortsatte det.

Ikke tilbake til slik det hadde vært.

Men videre.

Jeg hadde mistet mannen min noen år tidligere.

Livet mitt hadde også tatt en retning jeg aldri hadde valgt.

Jeg sto lenge og betraktet bygget.

Begge sidene var vakre.

Ikke like.

Men vakre.

Det var som om bygget fortalte meg noe jeg ennå ikke hadde klart å sette ord på.

Jeg ville aldri blitt den samme igjen.

Men kanskje trengte jeg heller ikke å bli det.

Under bygget rant elven. Den stoppet ikke opp fordi bygget hadde vridd seg.

Den fant veien videre.

Foran bygget sto to trær.

Det ene levde, med røttene godt plantet i jorden.

Ved siden av sto et dødt tre, snudd opp ned med røttene vendt mot himmelen.

Jeg husker at jeg sto der i vinterkulden mens tårene rant.

Alt var grått.

Likevel opplevde jeg at jeg sto midt i noe vakkert.

Ikke fordi livet mitt hadde vært vakkert.

Men fordi kunsten ga plass til alt det livet rommer.

Både det som vokser.

Og det som dør.

Det fikk meg til å stoppe opp

Vi snakker ofte om å komme tilbake til den vi var.

Jeg er ikke sikker på om det alltid er mulig.

Noen opplevelser forandrer oss. Ikke fordi vi ønsker det.

Men fordi livet gjør det.

I dag tenker jeg at det kanskje ikke handler om å finne tilbake.

Kanskje handler det om å bli kjent med den vi er blitt.

Kanskje…

Kanskje er det ikke vridningen som gjør oss mindre hele.

Kanskje er det nettopp den som minner oss om at livet fortsatt kan vokse i en ny retning.