GPS-en som tok feil

For mange år siden skulle familien min og jeg reise på ferie.

Bilen var pakket, humøret var godt, og vi gledet oss til alt som ventet. Vi hadde fått ny bil med GPS, og den stolte vi selvfølgelig på.

Etter en stund la vi merke til at den hadde ledet oss bort fra hovedveien. Først tenkte vi at den sikkert visste en smartere vei.

Veien ble smalere.

Asfalten forsvant.

Til slutt kjørte vi på en liten kjerrevei langt inne i skogen.

Da skjønte vi at noe var galt.

Problemet var bare at det ikke var mulig å snu.

Vi måtte fortsette.

Jeg husker følelsen av usikkerhet. Tenk om veien endte i ingenting? Tenk om vi ble sittende fast? Heldigvis var det sommer og dagslys. Hadde det vært vinter eller mørkt, ville opplevelsen vært en helt annen.

Etter det som føltes som en evighet, kom vi heldigvis tilbake til hovedveien.

Ferien kunne fortsette.

Den gangen tenkte jeg bare at GPS-en hadde tatt feil.

I dag tenker jeg på historien på en helt annen måte.

For livet minner meg av og til om den skogsveien.

Vi legger planer.

Vi ser for oss hvordan livet skal bli.

Så skjer det noe vi aldri hadde sett komme.

En sykdom.

Et dødsfall.

En skilsmisse.

Utbrenthet.

En telefon.

Et valg vi aldri ønsket å ta.

Plutselig er vi på en vei vi ikke kjenner igjen.

Noen ganger finner vi tilbake til den veien vi hadde tenkt å gå.

Andre ganger gjør vi ikke det.

Noen mennesker lever resten av livet på en helt annen vei enn den de en gang så for seg.

Det gjelder også mennesker som står meg nær.

Det har lært meg at det kanskje ikke alltid handler om å finne tilbake til den gamle veien.

Noen ganger handler det om å finne fotfeste der vi er.

Jeg tror ikke livet alltid følger hovedveien.

Og kanskje er det heller ikke meningen.

Ikke fordi de kronglete veiene er bedre.

Ingen ønsker seg sykdom, sorg eller motgang.

Men fordi livet av og til tar en retning vi aldri ville valgt selv.

Det betyr ikke at historien er over.

Kanskje betyr det bare at vi må lære oss å lese et nytt kart.

Og noen ganger finnes det ikke engang et kart.

Da må vi gå litt etter litt.

Ett skritt av gangen.

Det fikk meg til å stoppe opp

Jeg tenker av og til på den lille skogsveien.

Den minner meg om at livet sjelden blir slik vi planla.

Ikke fordi vi har gjort noe galt.

Men fordi livet er større enn planene våre.

Kanskje…

Kanskje er ikke alle omveier feil vei.

Kanskje er noen av dem veier vi aldri ville valgt – men som likevel blir en del av historien vår.