Hva gjør vi når livet vi hadde, plutselig er over, og det nye livet ennå ikke er synlig? Jeg har selv vært i venterommet. Jeg ventet på at det skulle bli bedre, uten å forstå at historien allerede var i gang. I dag vet jeg at vi ikke kan love hverandre at det vil gå bra. Men vi kan holde fast i håpet. Kanskje trenger vi ikke se hele veien. Kanskje trenger vi bare en gatelykt som lyser opp de neste skrittene.

Når konsentrasjonen svikter og kroppen er i konstant stressmodus, da er det et signal fra kroppen som sier stopp.

Når man gir mer enn det man har kapasitet til, sier kroppen i fra.

Det vanskeligste var ikke sykdommen, det var følelsen av å miste verdighet og bli mistrodd. Artikkelen belyser behovet for hvile og restitusjon i en periode hvor energien var svært lav, overskuddet begrenset og fremtiden vanskelig å se klart, mot de omfattende kravene fra systemet rundt.